Hvem har ikke, mens man står i kø i kassen på Rema, sett foreldre gir etter for sitt trassige barn, i det dette maser om godteri eller annet svineri. Noen ganger ser vi skeptisk på forelderen som faller for ungens barnsligheter, og tenker, jaja de har seg selv å takke. Vi reagerer på inkonsekvensen og feigheten som ligger i å ikke stå i mot den lille keiserens nykker. Det er lett å glemme at vi sannsynligvis har vært i samme situasjon selv. Noen ganger finner vi rett og slett ikke energien til å sette grenser for de små. Har vi mye annet å tenke på, er det lett å velge enkleste løsning. De fleste av oss må innrømme at inkonsekvens er en våre lyter. Ved nærmere ettertanke er det vel heller ikke så ille å være inkonsekvent fra tid til annen. Den som er 100 % konsekvent, er like tyrannisk som den totalt innkonsekvente er feig. Vi må tillate litt slack, og ikke minst, vi må velge våre kamper.
Det er en åpenbar sammenheng mellom den ettergivenhet du viser overfor barnet ditt, når du ikke orker å sette grenser, og den ettergivenhet du viser overfor psykopatens nykker. Vi kan kalle det å alliere seg med det umodne.
Å alliere seg med det umodne, betyr at du lar den andres sårbarhet styre din opptreden. La oss si at din ektemake er mer enn vanlig sjalu. Dere er i selskap og du kommer i snakk med en av motsatt kjønn. Du vet at partneren følger deg med blikket. Siden du også vet at jo lenger du lar samtalen vare, desto mer trøbbel har du i vente, så velger du å avslutte praten med et høflig ”unnskyld meg, du vet ikke hvor toalettet er?” Etter å ha avlagt hjerterommet et pro forma besøk, finner du tilbake til elsklingen din. Du har følere ute for å kjenne etter hvordan humøret er, og for å trygge ham eller henne, begynner du å rakke ned på den du nettopp har snakket med, slik at det ikke skal være noe tvil om hvor du har din lojalitet. På hjemveien forteller du at en av dine kolleger er en skikkelig tørrpinn. Du håper nå at din sjalu partner har fått så pass mye påfyll at dere kan gå til sengs i minnelighet.
I løpet av kvelden har du altså, avsluttet en samtale som du kunne tenke deg å fortsette, rakket ned på en person som du egentlig likte, og snakket stygt om en kollega som du ikke har noe i mot. I praksis har du ikke forholdt deg til partneren din, men til barnet i ham eller henne. Av samme grunn som når vi gir etter for barna våre, slik at vi får fred og ro, gir vi noen ganger etter for barnet i partneren vår. Dette er et farlig spor. På samme måte som den lille gutten du så på Rema lærer at det nytter å mase, og dermed maser ennå mer neste gang, vil barnet i partneren vår skrike ennå høyere neste gang vi prøver å ta til motmæle. Det blir etter hvert vanskeligere og vanskeligere å nå inn til den personen du først trodde du møtte.
Grunnen til at vi nevner dette poenget, er at det er noen mennesker som ikke lar seg dupere av vanskelige mennesker, og det er dem som nekter å forholde seg til en voksen baby. Følelser som ikke blir møtt, har en tendens til å gå over. Som regel vekker dette tragiske assosiasjoner i oss. Vi tenker på den narkomanes barn som slutter å skrike fordi det ikke blir hørt, eller på anorektikeren som slutter å være sulten. Vi har derfor sterke motforestillinger mot å ignorere noen som er lei seg, fornærmet eller rett og slett rasende. Skal du komme noe vei overfor en vanskelig person, har du ikke noe annet valg ennå ignorere alle følelsesutbruddene (les nykkene).
Disse følelsesutbruddene vil alltid søke å drive deg mot isolasjon. Grunnen er enkel. Innerst inne vet psykopaten at han eller hun gjør saker og ting som ikke tåler andres påsyn. Skuespillet (for i bunn og grunn er det det er) kan bare legitimeres så lenge det er psykopatens premisser som får råde. De fleste psykopater kan reglene for sosialt samspill og forholder seg skamløst og instrumentelt til dem. Derfor vil de som bare kjenner denne siden av psykopaten nekte å tro på de ”absurde” beskrivelsene som kommer fra den som har levd med psykopaten.
Når du tenker at du gjør ditt beste for å gi psykopaten den trygghet du tror at han elle hun trenger, så setter du i realiteten bare nye grenser for deg selv. Du ender altså opp med, fordi du har alliert deg med barnet i kjæresten din, å isolere deg selv. Stor blir derfor lettelsen den dagen du oppdager at du er fri.