Vi elsker å bli lurt!

De ekspertene som er svakest, er de som er mest på TV. Grunnen er at de er mer spissformulerte og gjerne kommer med mer kategoriske uttalelser. Dette har programleder Andreas Wahl hørt fra Phillip Tetlock, psykolog og forfatter av boken Expert Political Judgement. Tetlock vet hva han snakker om. I boken analyserer og rapporterer han data fra 30 000 ekspertprediksjoner. Det vil si uttalelser som prøver å beskrive fremtiden innenfor områder som politikk, økonomi, samfunnsutvikling.

Resultatene var nedslående for dem som trodde eksperter kunne spå utfallet av valget i USA, om det blir fred i midtøsten, om Kina kommer til å dominere verden eller om boligprisene kommer til å gå opp eller ned. Det siste er forresten ikke noen nyhet. Flere aviser har fra tid til annen arrangert uhøytidelige konkurranser i å spå alt fra børskurser til neste åres boligrente mellom økonomer og lekfolk, og vinneren er sjelden den som har relevant utdanning. For litt siden kommenterte Ketil Rollness merittene til en kjent sjefsøkonom. Harald Martin Andreassen har spådd nedtur i boligmarkedet med jevne mellomrom så lenge han har figurert i pressen, og hver gang har boligprisen steget.

Det som er oppsiktsvekkende er ikke at ekspertene tar feil, men skråsikkerheten noen av dem fremstår med. Det vitner om en manglende forståelse for den grunnleggende usikkerheten som som preger alle komplekse fenomener, som feks boligpriser og samfunnsutvikling. Grunnen til at mange eksperter gjentar sine skråsikre spådommer uten å la seg korrigere når de bommer, er at resultatet av spådommen kommer lenge etterpå, og da er folk opptatt av noe annet. Når vi ikke får tilbakemelding, lærer vi ikke av våre feil.

Hovedutfordringen med å være ekspert på felter der det er stor usikkerhet, er heller ikke å finne det rette svaret, men å uttale seg med autoritet. Man må uttale seg på en måte som går hjem hos publikum. Uttalelsene må derfor være utvetydige og kategoriske og de må fremføres i kortfattet på et språk som alle forstår. I Tetlock sine studier var det de ekspertene som fremstod motsatt av dette som gjorde det best, men dem er det sjelden man gidder å høre på.

Det å mestre ekspertrollen er altså en indikasjon på at man ikke er ekspert. Veltalende skråsikkerhet om fenomener som er forbundet med stor usikkerhet, lar seg ikke kombinere med høy kompetanse. Dette kan virke underlig. Hvis vi tar en titt på hvilke utfordringer rikssynseren og den nedstøvede og lite folkelige fageksperten møter, så er det imidlertid ikke så underlig likevel. Eksperten som stadig figurerer i offentligheten og eksperten som sitter på kontoret og klør seg i hodet, utfordres og evalueres på vidt forskjellige måter. For TV-eksperten ligger utfordringen i å håndtere spørsmålene som hagler fra programledere og motdebattanter. De driver egentlig ikke med det faget de skal fremstå som ekspert på. De blir ikke mer troverdige om de finpusser kunnskapene sine. Deres posisjon avhenger av hvorvidt de har den nødvendige retorikk og utstråling. De andre ekspertene, de som sitter fordypet i faglitteraturen og som bruker all sin tid på å bli sett og anerkjent av sine (mer anerkjente?) kolleger, trenger hverken retorikk eller utstråling. Ofte kan slike egenskaper være et karrieremessig hinder, fordi man lett blir plassert i bås med dem som uttaler seg om hva det skulle være. Ulike utfordringer krever ulik fremgangsmåte.

Dokumentaren Ekspertene som ble sendt på NRK 14.09 er representerer langt fra den første som stiller eksperter i et kritisk lys. Børsmeglere får stadig gjennomgå, det samme får rettspsykiatere og for ikke å snakke om eiendomsmeglere. Hva er det som gjør at vi likevel fortsetter å høre på dem der de står og messer sitt glattpolerte sludder i beste sendetid?

Psykologiske undersøkelser av folks forhold til sannhet indikerer at sannheten har langt lavere status enn vi liker å tro. I møte med verden foretrekker folk å høre på dem som fremstår med autoritet og trygghet. Hvis eksperten er usikker, så blir nemlig vi også usikre, og det liker vi ikke. Det er til og med forskning som viser at vi foretrekker å gå til en lege som fremstår som sikker enn en som fremstår mer usikker, også når de vet at den usikre legen er mest kompetent. Det samme finner man når man studerer preferanser hos folk som ser etter advokat. Den advokaten som er kategorisk og selvsikker vinner mer tillit enn den som er mer beskjeden og tilbakeholden, uavhengig av hvem som er mest kompetent.

Vi foretrekker altså dem som gir oss en følelse av trygghet fremfor dem som sier sannheten. Men eksperter som tar feil på en overbevisende måte har også et annet fortrinn. De de deler sin kunnskap med oss og gir oss innsikt i en verden som vi ikke kjenner. Vi lærer altså noe likevel. I tillegg føler vi oss bittelitt klokere etter å ha hørt på dem. Og det er en vidunderlig følelse, selv når den bare er en illusjon.