Psykologi er vitenskapen om det subjektive…

Psykologi er først og fremst vitenskapen om det subjektive, altså det menneskelige ved oss. Mens en evolusjonsbiolog spør hvorfor mennesket utviklet evnen til språk, spør psykologen hvordan formes språket i samspill med omgivelsene. Hva er det som gjør at vi er så forskjellige? Noen alltid glad, andre ofte trist. Hvor løser ikke alle problemer seg hvis vi blir rike? Dette er spørsmål som mange har en mening om. Vi er forskjellige fordi vi har forskjellige erfaringer og rikdom er ikke veien til lykke, det har vært sagt til alle tider. Så finnes det spørsmål som vi ikke har så sterke meninger om. For eksempel: hvordan foregår språkutviklingen? Her mener de som har greie på den slags, at båndene mellom mor og barn er svært viktig. Hvis vi ikke har hørt språk før vi er 12, så vil vi sannsynligvis aldri lære å snakke i det hele tatt. I alle fall ikke ordentlig. Et tilsvarende fenomen, den som ble født blind men fikk synet tilbake som tyveåring, klarer ikke å se helheter. En stol for eksempel, blir blir ikke sett slik vi ser en stol, men i stedet som et kaos av streker nedover bortover og oppover. Med andre ord, så må man også lære å se. Det betyr at alt som treffer netthinnen blir bearbeidet og tolket før vi tar stilling til hva hvi ser.  

Et annet eksempel. Hva er en psykisk lidelse? Er en psykisk lidelse det samme som en fysisk, bare at den rammer følelsene i stedet for kroppen? Her kan du risikere å få to helt ulike svar, avhengig av hvem du spør. Noen vil hevde at psykiske og somatiske lidelser er det samme, mens andre vil si at de er helt ulike fenomener. Denne personen vil f.eks. mene at depresjon er noe annet enn blodpropp. Ikke bare fordi blodpropp er tydelig lokaliserbar i kroppen, men den er også uavhengig av omstendighetene rundt. En depresjonen, derimot, er avhengig av omstendighetene. Tenk deg at du sitter hjemme i leiligheten din og er deprimert. Så begynner det å brenne i blokken! Vipps, depresjonen er borte. I stedet for å være deprimert, er du nå i en tilstand av flukt og du skynder du deg ut av huset. Utenfor slår du deg sammen med naboene som også har evakuert blokken, og det er ikke fritt for at du føler et visst fellesskap med de andre som er rammet av brannen.

Det som er subjektivt, er historisk. Man kan ikke hvite hvorfor ting er som de er uten å kjenne historien. Vi snakker ikke her om barndommes påvirkning på nåtiden. Du treffer på en person som driver med kappgang, og tenker at det må være en underlig skrue. Det er jo ikke mange som driver med den slags. Vedkommende svarer at det er en fin måte å holde seg i form på. Blant annet gir kappgang mindre skader enn løping, får du høre. Men den forklaringen sier bare noen om personen synes synes om kappgang. Årsaken til at han begynte å gå kappgang, kan ha vært at han vokste opp på et sted der det var et aktivt miljø av kappgjengere. Vennene drev med det samme og dermed ble også denne personen en del av mijøet. Interessen for sporten kom senere.

Et annet eksempel. Det ropes ukvemsord etter deg, en lørdag kveld, fra noen du passerer då gaten. Føler du deg deg mobbet? Ikke denne gang. Det viser seg å være opposisjonspartiet fra kommunestyret som er på julebord. Du ser overbærende på dem, og gleder til å møte partikolleger og fortelle om hendelsen.

For en fremmed, ville situasjonen sett lik ut, enten det var politiske motstandere eller tilfeldig fremmede som slengte dritt etter deg. Det vi observerer i en bestemt situasjon, må tolkes i lys av historien til dem situasjonen gjelder. Siden det er politiske motstandere som roper, blir du ikke såret, men i stedet kjenner du på fellesskapet du har med dine egne partikolleger.

Når vi ser noen reagere på en bestemt måte, f.eks. bli sint, har vi en tendens til karakterisere personen i lys av den reaksjonen vi har sett. Vi har altså sett en sint person. Når vi selv er sinte, forklarer vi det med at det var noe i situasjonen som gjorde oss sinte. Dette kalles den fundamentale attrubusjonsfeil, og viser til at vi forklarer en persons oppførsel med egenskaper hos personen (han er sint fordi han er hissig), mens vi årsaksforklarer (attribuerer) vårt eget sinne til noen som har hendt. Det er altså noe ved situasjonen som gjorde oss sinte.

Tendensen til å attribuere egenskaper til bestemte reaksjonsmønstre hos dem vi ikke kjenner, fører ofte til misforståelser mellom mennesker fra ulike kulturer eller sosiale lag. I en gruppe bruker man kanskje mer hissige uttrykksformer om bestemte ting, og dette ses på som at man er aggressive mot denne tingen. Men det er fordi vi ikke vet at det er slik denne gruppen snakker til vanlig. Vi projiserer vår egen forståelse av den hissige uttrykksformen inn i dem vi observerer.

Hvis vi skulle si noe generelt om hvorfor en person er sint, kan vi si at det skyldes at vedkommende kanskje er behandlet manglende respekt. Men vi vet ikke noe om hva denne personen opplever som respektløst, og dermed kan vi ikke si så mye mer før vi blir kjent med personen. Vi må altså kjenne en bestemt person, for å kunne forstå denne personens reaksjonsmåter.